NOAHs arbeid
NOAH – for dyrs rettigheter er Norgets største dyrerettighetsorganisasjon. NOAH har drevet kampanjer mot selfangstindustrien i Norge siden vi ble dannet i 1989, og er den eneste gruppen som konsekvent har arbeidet med dette temaet over de siste 20 årene.
NOAHs mål er å få slutt på selfangst i Norge. NOAH arbeider for dette målet ved å påvirke politiske prosesser, spre informasjon til publikum, dokumentere forholdene under selve fangstprosessen, skape debatt rundt de utgåtte økologiske argumentene som fremdeles stadig trekkes frem, og ved å samarbeide med andre organisasjoner som har samme målsetning.
Kampanjekoordinator for NOAHs kampanje mot selfangst er:
Siri Martinsen, smartinsen@dyrsrettigheter.no
All informasjon på kampanjesidene er skrevet av veterinær Siri Martinsen og biolog Pernille Lund Hoel.
NOAHs arbeid mot selfangst i Lindberg-debatten
NOAHs første år var preget av sterkt fokus på både selfangst og hvalfangst. Det var mye diskusjon rundt begge fangstformer internasjonalt og nasjonalt. Aldri tidligere hadde en dyrevernsak vært debattert på en voldsomere og mer intens måte enn selfangstsaken i Norge det året NOAH startet: I 1988 hadde selfangstinspektør Lindebergs avsløringer av dyreplageri i selfangsten blitt hemmelighetsstemplet av et Fiskeridepartement, som var livredd for å tape ansikt. I 1989 offentliggjorde Lindberg likevel sine funn i media, og den norske selfangsdebatten braket løs for første gang. I dette klimaet ble NOAH grunnlagt – og det var duket for harde debatter allerede fra første stund. NOAH var en av få stemmer som turde å argumentere imot selfangstindustrien, og dette ble naturlig nok et av hovedområdene de første årene – sammen med kampen mot pelsindustrien generelt.
I 1991 arrangerer NOAH sin første større aksjon mot selfangst – en en-dags okkupasjon av kontoret til sjøpattedyransvarlig ved Fiskeridepartementet… Opp mot denne aksjonen blir selfangsten hovedprioritet. NOAH stiller i en rekke radio – og TV-debatter om sjøpattedyr, og skriver en mengde innlegg og kroniker i norske aviser til sjøpattedyrenes forsvar. En av NOAHs aller første trykte brosjyrer var “Selfangsten – en skam for Norge”. Selfangerne var tydelig lite forberedt på at det gikk an å kritisere eller i det hele tatt diskutere deres dreping av seler. Saksøkingen av Lindberg og medier som viste bilder av norsk selfangst viser hvilket nivå ytringsfriheten lå på. Audun Marok i Fiskebåtredernes Forbund uttalte 13. august 1991 til Radio Møre og Romsdal Nrk at “vi kan ikke utelukke at selfangstmotstandere øver press for å få inn negativ omtale av notsk selfangst i avisene”. Med andre ord ble det ikke sett på som en selvsagthet, men rent av uhørt, at selfangsten skulle ha motstandere i Norge – og at de skulle benytte seg av de samme kanaler som ale andre hvis de ville ha sagt noe.
Men NOAH var likevel ikke helt alene i kritikken – i 1991 krevde NOAH sammen med ulike miljøorgnaisasjoner som Greenpeace, Norsk Zoologisk Forening, Verdens Natur Fond og Foreningen Våre Rovdyr en granskingskomisjon om ulovlig fangst av kvitunger. NOAH drar også til Rieber og fotograferer når fangstskutene kommer i land – for å dokumentere landingen av eventuelle kvitungeskinn.
I løpet av NOAHs første år vekker vi også interesse hos pro-selfangst-organisasjonen Høge Nord Alliansen. De skriver lange filosofiske brev til NOAH og krever svar for å “avsløre” hva vi egentlig står for – ikke bare selfangstmotstand, men dyrs rettigheter. Da NOAH er en ung, men stolt, dyrerettighetsorganisasjon har vi ingenting imot denne “avsløringen” – men vi håper å kunne bidra til at folk får kjennskap til dyrs rettigheter selv, med eller uten “hjelp” fra Høge Nord Alliansen. I 2009 ble for øvrig Høge Nord Alliansen lagt ned, til tross for kontinuerlig statsstøtte gjennom 20 år – mens NOAH, som ikke har mottatt en krone i statsstøtte i løpet av samme periode, stadig får flere medlemmer.
Politisk arbeid mot selfangst
I 1992 tok NOAH initiativ for å opprette et etisk råd for sjøpattedyr. Motivet var at disse dyreartene i praksis falt utenfor både viltlov og dyrevernlov (som hovedsaklig ble forvaltet av henholdsvis miljøvern- og landbruksdepartementet), og at fiskeridepartementet hadde frie hender i forhold til å ta livet av sjøpattedyr uten at dette departementet var nevneverdig mottagelig for dyrevern-kritikk. NOAH henvendte seg til flere departementer med initiativet, men et etisk råd for sjøpattedyr ble ikke opprettet. Isteden bestemte landbruksdepartementet å opprette er “Etikkutvalg” for dyreetikk generelt – og dette er bakgrunnen for dagens “Rådet for dyreetikk”.
NOAH blir også medlem i Kontaktutvalget for Nordområdene (frem til 1994) – for å fremme nettopp sjøpattedyrenes og andre dyrs interesser i utvalget.
Fra 1990-årene og frem til idag deltar NOAH jevnlig i debatter om selfangst i media, skriver mediautspill og innlegg, samt informerer gjennom artikler og løpesedler om hvorfor Norge bør stanse selfangst. Gjennom disse årene har også NOAH jevn kontakt med internasjonale organisasjoner, og oversetter fortløpende artikler om sel- og hvalfangst, slik at kollegaer i andre land kan få informasjon til bruk i sine kampanjer. NOAH fremmer dessuten forståelse for at selene er offer for pelsindustrien, og at den økende motstanden mot å ta livet av dyr for luksusprodukter som pels, også bør komme selene til gode.
I 1995 blusser kampanjen mot norsk selfangst igjen opp utenlands. Norge hadde bestemt seg for å gjenoppta fangst av “ikke-diende” unger, som hadde væt midlertidig forbudt siden 1989. Det kommer massive protester, og NOAH får igjen mange anledninger til å debattere selfangst i norsk media. NOAH skrev protestbrev til Miljø- og fiskeridepartementet, og overrakte bunker med underskrifter innsamlet i Sverige og andre land. Men departementet hadde bestemt seg – de ville fange selunger, og fra 1996 ble fangsten gjort kommersiell. Debatten ble imidelrtid ikke trappet ned – selfangstspørsmålet ble jevnlig debattert i mediene, med NOAH på selens side, gjennom hele 90-tallet.
Ny Stortingsmelding varsler opptrapping av selfangst
I 2004 kommer en Stortingsmelding om sjøpattedyr, og NOAH deltar på høringsmøtet. Stortingsmeldingen er imidlertid så fangstvennlig og ensidig som det er mulig å være – og NOAH overleverer et protestskriv til næringskomiteen.
I Stotingsmeldingen er det flere dårlige tiltak – men fangst av diende selunger, som fangstnæringen og Fremskrittspartiet går inn for, blir avverget. Et tilatak som igjen gjør at NOAH allierer seg med internasjonale kollegaer er imidlertid avgjørelsen å åpne for økt jakt på kystsel, og bruk av kystseljakt som “turistmagnet”. Med kampanjen og protestene fra utlandet som følger denne avgjørelsen, er det trolig at turistnæringen helst skulle sett seg denne “gavepakken” foruten. NOAH deltar i nye TV-debatter i kjølvannet av diskusjonen. Det viser seg senere at svært få turister benytter seg av “tilbudet”.
NOAH aksjonerer også jevnlig mot den canadiske selfangsten, og avholder flere demonstrasjoner utenfor den canadiske ambassaden. Men kampanjen mot canadisk selfangst må nødvednigvis ha en annen vinkling i Norge. Norge er tross alt hovedimportør av canadiske skinn, og NOAHs oppgave blir derfor å informere media og publikum om at Norge indirekte er ansvarlig også for denne fangsten.
NOAHs kampanje mot selfangst fra 2009
I 2009 starter NOAH et samarbeid med International Fund for Animal Welfare (IFAW) for å styrke kampanjen mot selfangst i Norge. NOAH samarbeider og utveksler informasjon med kollegaer i flere land, og deltar på denne måten i arbeidet med å få frem et selfangst-forbud i Russland i begynnelsen av året, samt et forbud mot handel med selprodukter i EU i mai. Begge disse forbudene er to store seire for den internasjonale kampanjen mot selfangst, og en rekke organisasjoners langvarige arbeid bidro til suksess. NOAHs bidrag har særlig dreid seg om å informere om særnorske forhold, da den norske regjering har vært en hovedmotstander for dyreverninteressene i begge disse sakene: I Russland var Norge (v/ Rieber og Innovasjon Norge) direkte eier av skinnmottakene for russiske selskinn og sponsor av hele fangsten, og i EU-saken har Norge vært blant de mest negative land i forhold til et forbud.
Disse seierene har også brakt med seg ny mediainteresse for selfangsten i Norge – og NOAH har måttet informere journalister og kontinuerlig korrigert myndighetenes versjon av både fangsten og motstanden. Flere pressemeldinger er blitt sendt ut i løpet av den hektiske våren, og radio, TV og aviser har dekket NOAHs synspunkter.
I 2009 har NOAH også lansert denne informasjonsnettsiden om selfangst.
