Norsk selslakt

Norge er ett av få land i verden som driver kommersiell selfangst – en fangst som i store trekk består av nedslaktning av dyrunger som er uten sjanse til å flykte.

Hvordan selslakten begynte for Norge

Selfangsten slik den foregår idag begynte på 1800-tallet. Først ble selene kun fanget i liten skala og langst kysten. I 1867 begynte man å fange grønlandsseler i Østisen, men antall dyr drept har man tall på kun fra 1875. De første registreringene er på ca. 15 000 dyr, men opp mot 1900-tallet vokste antall drepte dyr til 100 000 årlig, med en topp på 1920-1930 hvor 200-300 000 dyr ble tatt livet av hvert år.(1)  Under andre verdenskrig ble det en pause i fangten, men den ble gjenopptatt og antallet drepte dyr var jevnt høyt frem til 1955. Grønlandsselene i Vestisen ble utnyttet av fangstmenn fra Nederland, England, Tyskland og Danmark før Norge kom på banen. Først i 1846 kom nordmenne til området – for øvrig ble selfangsten her startet av Svend Foyn, mannen som senere skulle stå ansvarlig for den norske hvalfangsten som brakte flere hvalarter på randen av utryddelse.(2) Maksimalt antall drepte dyr årlig var  50 000- 120 000 i perioden 1870-1880,  denne overutnyttelsen satte dype spor i populasjonen.(1) Klappmyssene ble også fanget mer intensivt etter 1920, da man fant områdene hvor de fødte ungene sine. Antall dyr drept var ca 40 – 60 000 årlig frem til 1950-tallet – også denne kvoten bidro til å knekke bestanden.(1)

Som man ser var det ingen tanke for eventuell fare for utrydning – man drepte så mange dyr man kunne. Alle dyr ble tatt, diende, nyfødte selunger inkludert – deres pelser var blant de mest ettertraktede.  Våpnene var da, som nå, gevær og hakapik i diverse former. Man heiste også seler ombord fra iskanten ved å “hake” dem på en lang krok.(3) Selfangstbåtene fanget også andre dyr: Frem til 1950-tallet ble et antall hvalross drept hvert år.(4) Og det var vanlig å fange inn og bringe med seg isbjørnunger (hvorpå mødrene ble drept) – 30 294 levende isbjørnunger og over 20 000 døde isbjørner ble brakt i land av selfangere i perioden 1871 til 1973 (da isbjørnen ble fredet).(5) De levende bjørnungene ble solgt til sirkus og dyrehager.(5) Beskrivelsene av tildligere tiders fangst handler ikke mye om dyrene og eventuelle lidelser – det handler om hvor hardt og farlig fangstlivet var og hvor viktig det var å være rask og drepe mange slik at man tjente mest mulig penger på turen.(3) Det skal imidlertid ikke mye insikt til for å forstå at lidelsene har vært enorme for både selene og de andre dyrene – både for de som ble drept på isen, de som ble halveis drept før de kom ombord og de som levde i fangenskap ombord. Selfangst-tradisjonen handlet om å rasere alt levende dyreliv man kom over,  se fullstendig bort i fra dyrenes evne til smerte og lidelse og ha all fokus på å drepe så mange som mulig så fort som mulig.

Lindberg – den første norske beskrivelse fra dyrenes perspektiv (6,7)

Selfangsten endret seg ikke siden de første skutene dro ut. Metodene man brukte fungerte til det man fant var viktig; å få brakt ombord pelsene til flest mulig seler. Andre hensyn var det ikke snakk om. Helt frem til 1989 hadde det ikke blitt reist vesentlig kritiske røster mot selfangsten innen Norge. I resten av verden var selfangst et hett deabtt-tema gjenom hele 1970- og 1980-tallet: Norsk selfangstnæring var allerede betydelig merket av disse kampanjene – i 1983 forbød EU salg av kvitunger (nyfødte unger som ble drept mens de ennå diet moren), og dette reduserte produktene fra den norske selfangsten med 90 % og brakte næringen i den situasjon at de ikke lenger kunne overleve uten statsstøtte (hvilket de har fått siden det).(26) Til tross for en levende internasjonal debatt om selfangst, fantes det omtrent ikke norske kritikere, iallefall ikke kritikere som turde snakke offentlig (NOAH ble dannet i 1989). Da Odd F Lindberg,  en polarforsker og journalist, ble med som frivillig inspektør på selfangstskuta “Harmoni” i 1987, ble han vitne til overgrep som av selfangerne ble sett på som ren rutine, men som for en utenforstående fremsto i hele sin grufule brutalitet. For å undersøke om det han hadde sett var den vanlige praksisen, ble han med som selfangstinspektør også i 1988, denne gangen ansatt. Lindbergs oppgave var å være inspektør for myndighetene og følgelig kartla han med film og foto hvordan regler ble rutinemessig brutt, og hvordan fangsten påførte dyrene lidelse. I sin bok beskriver Lindberg behandlingen av dyrene, illustrert med fotografier: “Så snart dyrene ble vinsjet ombord, ble de flådd. Noen flåddes levende, andre ble trampet, sparket eller slått ihjel med øks før de flåddes. (…) Det var særlig hettakallene som ble avlivet med den typen verktøy (…) En fangstmann er i ferd med å drepe både mot og unge med den spisse delen av hakapiken (…) Når blåryggen diet sin mot fikk den hakapiken gjennom hodet og ble slept bort. Moren fulgte etter ungen som fangstmannen dro frem til siden av skipet.”

Boken kom imidlertid først etter en av de mest skandaløse prosesser for ytringsfriheten i norsk historie: Da Lindberg hadde avsluttet sesongen 1988, sendte han en grundig rapport til myndighetene, med vedlagt foto- og filmmateriale. Lindberg forventet at myndighetens fokus skulle rettes mot de dokumenterte ulvolighetene, men tok feil: Rapporten i sin helhet ble umiddelbart unndratt offentligheten,  selv om departementet på forhånd hadde uttalt at den skulle være offentlig.  Lindberg møtte en svært fiendlig holdning fra Fiskeridepartementet og ble beskyldt for å fare med løgn, til tross for dokumentasjon via foto/film. Lindberg ble sjokkert over mottagelsen, men fast bestemt på at dette ikke kunne være riktig måte å håndtere saken på – han gikk derfor til bladet Tromsø, som publiserte materialet. Publiseringen ble etterfulgt av en ekstremt opphetet debatt – hvor selfangserne gikk til sak mot avisen Tromsø og Lindberg for ærekrenkelse (grunnet at det ble vist bilder av fangstutøvelse). På en ekstraordinær måte, som mangler sidestykke i norsk historie, tok norske myndgheter side i saken – mot sin egen inspektør, Lindberg. Politikere av alle farger uttalte seg negativt og tildels nedsettede om Lindberg. Daværende utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, ringte Lindberg hjem for å få ham til å trekke sine uttalelser og rapporten. I 1989 sendte Stoltenberg regjeringsadvokaten til Nrk for å få stoppet visning av Lindbergs dokumentasjon. Bladet Tromsø ble dømt i 1992 for å ha krenket selfangerne ved å offentliggjøre Lindbergs rapport.

Regjeringen nedsatte en granskingskommisjon om selfangsten, som munnet ut i en NOU-rapport hvor man ironisk nok anbefaler flere endringer i selfangsten – de samme som Lindberg selv anbefalte. Som følge av Lindbergs dokumentasjon, ble det etter 1989 på papiret ikke lenger tillatt å fange diende selunger. Imidlertid anerkjenner ikke rapporten Lindbergs dokumentasjon eller kritikk. Lindberg ble regelrett jaget i eksil i Sverige, og publiserte der sine betraktninger om selfangsten i bokform. det ble også laget en svensk film, som TV2 valgte å vise i 1994 – også da forsøkte selfangerne å kneble norsk presse ved å gå til sak, men TV2 vant saken.

Lindbergs historie er historien om hvordan  den første norske kritiske stemmen mot selfangst ble møtt. Det er også en demonstrasjon av hvordan det moderne Norge kunne agere som en stat uten ytringsfrihet – med knebling av presse,  regelrett forfølgelse av kritikske stemmer, hemmelighetsstempling av offentlig materiale og forbud mot å vise bildedokumentasjon. Gjennom hele 1990-tallet var det i praksis forbundt å vise Lindbergs bilder – noe NOAH likevel gjorde.  Norske myndigheter har aldri beklaget sin behandling av Lindberg-saken, heller ikke da  dommen mot avisen Tromsø ble opphevet av Menneskerettighetsdomstolen i 1999. Den massive og uverdige partiskhet som man så fra en samlet regjering og storting mot Lindbergs kritikk, preger den politisk selfangstdebatten også idag: Fiskeri- og utenriksdepartement agerer som selfangstnæringens talsrør, og selv 20 år etter Lindberg har ikke det politiske Norge tatt en skikkelig debatt om selfangsten.

Hvordan foregår slakten?

Dagens selfangst utføres i store trekk på samme vis som fangsten Lindberg dokumenterte – men visse unntak. Selfangstskutene er isgående skuter som baner seg vei inn mot isen der grønnlandsselene og klappmysene vandrer for å føde sine unger. Skutene ankommer rundt tiden da selene føder eller noe senere. (8) Ungene og deres mødre ligger spredt på isen, ofte i nærhetene av andre seler med unger, andre ganger er avstandene mellom selene større. Hvis skutene kommer først etter at mødrene har dratt til paringsplassen sammen med hannene, ligger bare selungene igjen når fangstmennene kommer på isen. Men fangstmennene kommer også over voksne seler i vannet eller på langs iskanten. Voksne seler skytes fra båten eller på isen, deretter skal de slås med hakapikens butte ende og krok (bare krok hvis de “ligger stille”). Så skal de blodtappes for å sikre død, men bare hvis “hensynet til videre fangst gjør det mulig” og ikke hvis det drives “plukkfangst”.(9) “Plukkfangst” består i at mange voksne eller unger skytes fortløpende fra båten eller på isen, uten umiddelbar blodtapping. (9)Ungene kan slås med hakapik eller “slagkrog” mens de er ved bevissthet, dvs uten å  skytes.(9) Hakapik, som fortsatt er vanlig, er et treskaft med en metall-”sigd” i enden – den har en lang spiss ende og en flat “butt” ende.

Veterinærrapporter har dokumentert en høy prosent av levende flådde dyr med samme type fangstmetoder som brukes i Norge, (10) men det finnes ingen felt-undersøkelser fra Norge om hvor lang tid dyrene bruker på å dø. Veterinærrapportene som har doumentert sannsynlig flåing av levende dyr, er basert på analyser av filming fra luften av reell fangst, samt post-mortem undersøkelser av selenes hodeskaller. De konkluderer med at “fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser.”(10) Det finnes kun én norsk undersøkelse av selfangst. Den er fra 1995, utført av  Fiskeridepartementets tilsatte avlivingsrådgiver, Egil Ole Øen. Den ikke er representativ for fangstsituasjonen, da den var et kontrollert forsøksprosjekt, hvor fangstmennene var klar over at deres avlivinger ville registreres og benyttes til å beskrive skadeskytingsprosent for norsk selfangst. (11) Videre ble ikke seler drept med hakapik undersøkt, ei heler voksen skutt sel. Øen fant at “98 % av ungene som skytes under plukkfangst, døde momentant”.(11) Undersøkelsen går ikke inn på dødskriterier, som f.eks. hvor lang tid etter skuddet inspektøren kom frem til selen. Myndighetene bruker denne gamle rapporten til å hevde at “nærmere 100%” av selene dør “momentant”.(9) En rapport som den norske Vitenskapskomiteen, VKM, laget i forbindelse med EU karlegging av selfangsten, benytter den samme rapporten som kilde til å hevde at avlivingen er “effektiv”. (12) VKM hevder at ammunisjonen og våpnene som brukes under selfangst er “svært effektive”, og viser til en annen studie (ikke referert) hvor man under kontrollerte forhold fant at selunger som ble slått i hodet med hakapilk døde av dette.(12) VKM konkluderer med andre ord på et etter eget utsagt “begrenset datagrunnlag” med at de fleste selene dør med en gang, til tross for at undersøkelsene de baserer seg på ikke dreier seg om selfangst under reelle kommersielle forhold.

Selv myndighetenes egen informasjon antyder likevel at dyrene ikke er lette å ta livet av:   “Dyrene skytes i hodet og skuddavstandene er korte, vanligvis 30 – 70 m. Skytingen  er likevel meget krevende, da målet er lite og  underlaget kan være i bevegelse.” (9)I tillegg til at det er vanskelig å treffe riktig, er det sterk økonomisk motivasjon for å få så mange dyr som mulig ombord: “Ved god fangst kan flere hundre bli fangstet hver dag.”(9) Selungene prøver også gjerne å komme seg unna idet de blir slått med hakapik eller skutt etter. Siden de ofte ligger i klynger, vil den første drepte ungen få de andre til å reagere.

Det er hakapiken som har vakt størst motstand internasjonalt. Kanksje er det grunnen til at VKM hevder at de større selungene stort sett blir skutt, (12) og norske politikere plutselig hevdet at nordmenn ikke “slår”, men skyter selene. (13) Dette stemmer imidlertid ikke med beskrivelsen i Stortingsmeldingen av 2004, eller selmottaket Riebers håndbok for selfangere: Her oppfordres selfangerne til ikke å bruke skudd, for ikke å ødelegge skinnet. (14) Selv om det ikke er gjort noen feltundersøkelser av norsk selfangst, har likevel inspektørene fra tid til annen gitt verdifulle opplysninger om fangsten. Inspektører har blant anet påpekt at:”Når man skyter på en sel er det stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten.” (15)

Men det er ikke bare skadeskyting som utgjør lidelse for dyrene. Når dyrene ligger på isen og ser hva som er i ferd med å skje rundt dem, opplever de naturligvis sterk frykt og er samtidig ute av stand til å flykte effektivt. De avvente ungene prøver å gå i vannet, men er ikke særlig  bevegelige. De ligger gjerne i grupper – såkalte “hold” – og dermed slaktes de ned foran øynene på hverandre.

En fangstmetode det ikke snakkes særlig høyt om, men som etter midlertidig forbud fra 1991 igjen ble tillatt i 2003 er “krøking” – selene hektes på kroker fra båten og dras ett er kroken opp i båten etter at den er skutt, men ikke nødvendigvis død. (16) Metoden risikerer åpenbart å være ekstremt smertefull, og tillattes hvs det er “ugustige” værforhold, hvilket det lett blir.

Seler skal være beskyttet av dyrevernloven, men i praksis er nedslaktingen av selene utenfor det meste av kontroll. Fiskeridepartementet, som har ansvar for dyrevern når det gjelder sjøpattedyr, har tradisjon for å fremme fangstnæringene, ikke å verne dyrene som er utsatt for fangst. Inspektørene på båtene kan lett føle et press fra resten av mannskapet om ikke å “fyre opp under” selfangstdebatten, det er neppe tilfeldig at det etter Lindberg var svært sparsomt med rapporteringer fra norske selfangstinspektører. Også i nyere tid har kritiske inspektørrapporter blitt holdt tilbake fra offentligheten (i forbindelse med krøking og vinjing av levende sel i 2005). (16)  Fangsten er heller ikke filmatisk dokumentert for offenltigheten siden 1988.

Hvem drepes under dagens selslakt?

De norske selfangerne tar hvert år livet av tusener seler. Det er tradisjonelt grønnlandssel og klappmys som er blitt ofre for jakt der de føder sine unger på isen. Viltlovens bestemmelser om yngletidsfredning gjelder heller ikke for sel – de er en av de få artene hvor man regelrett går etter dyrene i den aller mest sårbare perioden av deres liv. Antall dyr som hvert år planlegges slaktet bestemmes av Fiskeridepartementet. For 2009 gjelder det 40 000 grønnlandsseler i Vestisen og 7 000 grønnlandsseler i Østisen.(17) I tillegg kan 400 klappmyser fanges (som “forskningsfangst”). (17) Antallet drepte dyr telles i voksne individer, men selfangerne kan omregne kvotene til unger; det går “to og en halv” (9) unger på hvert voksne dyr, dvs isteden for å ta livet av 40 000 voksne har fangerne lov til å ta  100 000 unger.

Imidlertid har ikke hele kvoten blitt tatt de siste årene, og fangsten av klappmysene har endret seg drastisk de siste få år. I 2006 ble 13 390 grønnlandsseler og 3640 klappmyser drept – dette var det siste året man tillot kommersiell klappmysfangst. Stikk i strid med fiskeridepartementets eget utsagn i 2006 om at bestandene var “økende”, (18) viste det seg at det var vanskelig å finne klappmys og vanskelig å vite hvor mange de egenlig var – dermed ble det stans i fangsten fra 2007.(17) Det året ble ca 13 900 grønnlandsseler drept. I 2008, derimot, deltok bare ett skip, og 744 unger og 519 voksne grønnlandsseler ble drept. Når man tillater å drepe 400 klappmyser i 2009, er dette etter påtrykk fra næringen – det er den maksimale kvoten man kan kalle “forskningsfangst”, men bakgrunnen for å vedta den er at næringen ønsker så høy fangst som mulig tross forbud.(19)

Ungene er de mest lønnsomme dyrene å drepe, og myndighetene ønsker å stimulere til å fange flest av dem. (9) Slik Stortingsmeldingen om Sjøpattedyr fra 2004 sier: “Fordi unger gir bedre betalte produkter enn voksne dyr, må det  forventes at fangerne primært vil gå etter unger.” Gjennom de siste årene har ca. 70 % av grønnlandsselene i Vestisen (men ikke i Østisen) vært unger, og av klappmysene var gjennomsnittlig 85% unger. (20) Det er de mest hjelpeløse dyrene som er offer for slakten. De få uker gamle selungene – mange nylig forlatt av moren, liggende i grupper for å vokse seg klare for livet i vannet – har liten eller ingen mulighet til å unnslippe selfangerne.

Drepes det diende unger?

Kritikken mot den norske selfangsten var sterkest rettet mot unger som ble drept mens de diet moren. Norge fanget diende unger helt frem til 1989. (9) Bilder av mødre som skrek mot fangstmennene mens ihjelslåtte unger ble dratt avgårde foran øynene deres, skapte rettmessige reaksjoner over hele verden. Dette førte til at fangst av selunger stoppet helt. I 996 begynte ungefangsten igjen, men norske myndigheter hevder at det nå bare er ikke-diende unger som slaktes.(9) Hvor sant er dette?

Næringen ønsker å kunne drepe unger som dier moren, fordi disse ungene har den mest verdifulle pelsen.(9) Regelverket sier ennå at det er forbudt å fange diende unger – men definisjonen på diende er et kunsstykke i bortforklaring: “En unge av grønlandssel anses som diende frem til 20. mars i Østisen og 10. april i Vesterisen.  En klappmyssunge anses som diende frem til 20. mars. Som en følge av disse definisjonene er  det ikke forbudt å ta en unge som dier etter disse  datoene.” (9)  Fangstnæringen er klar på at de ønsker å ta livet av diende unger(21), og både fangstmenn (8) og inspektører (15) har dessuten påpekt at det er diende unger på isen når de kommer: “Det ble observert flere nyfødte kvitunger lenge etter denne datoen (20.mars).” (15) Hvert år har det offisielle forbudet mot å fange diende unger vært opprettholdt men med den samme tvetydige definisjonen. For 2009 ble det svært klart uttrykt fra departementet at det er datoen, og ikke dyrenes faktiske alder og om de faktisk dier, som avgjør om departementet ser på dem som “diende”: ” En videreføring av legaldefinisjonen vil innebære at en unge anses som diende frem til 10. april og at det som en følge av denne definisjonen ikke vil være forbudt å avlive en unge av grønlandssel som dier etter denne dato.” (17)

Situasjonen er altså slik: Fangstnæringen vil drepe diende unger. De diende ungene er tilstede når fangstmennene ankommer. Myndighetene oppfordrer til å ta flest mulig unger og setter definisjoner som ikke med klarhet beskytter ungene når de er diende. Likevel hevder de samtidig hardnakket overfor det internasjonale samfunnet at Norge ikke fanger diende unger. (22)  Hvorvidt det faktisk tas unger som dier moren i norsk fangst, og hvor pelsen fra disse ungene eventuelt skulle gå, er derfor høyst uklart. Det som derimot er klart er at selfangerne presser på politisk for å tillate slik fangst i stor skala: “Fangstsiden av næringen ønsker muligheten til kvitungefangst (…) Den interne uenigheten i næringen var etter vår vurdering utslagsgivende da myndighetene valgte å videreføre forbudet mot kvitungefangst i forbindelse med Sjøpattedyrmeldingen i 2004. Hadde næringen vært enig om at det var ønskelig med slik fangst, er vår bestemte oppfatning at da ville også myndighetene tillatt slik fangst. ” (21)

De selungene som i følge myndighetene blir tatt livet av, er få uker gamle unger. De har for øvrig blitt forsøkt “redefinert”, slik at opinionens medfølelse ikke så lett skulle mobiliseres. Internasjonale organisasjoner kalte disse få uker gamle dyrene for “sel-babyer” – et begrep som reflekterer deres hjelpeløshet og unge alder. Den norske fangst-organisasjonen “Høge Nord Alliansen” lanserte isteden begrepet “sel-ungdom”,(23) som tydeligvis skulle gi assosiasjoner til noen det ikke var like lett å føle sympati for. Det må likevel innrømmes at det ikke er mye ungdommelig kraft og kampevne i de ukesgamle ungene, og selv om alle ikke lenger er “dieunger”, er de både ute av stand til å effektivt flykte eller forsvare seg.

Hvorfor drives selfangsten?

Selfangsten drives for profittformål – fordi det pleide å være en klekkelig ekstrainntekt for fangstmennene som ellers i året hadde annet arbeid. Dagens selfangst ikke er lønnsom , men  det fortsatt penger i kassa for de få personene som er involvert i fangst og pelsproduksjon, fordi staten bidrar med å subsidiere 70-80 % av næringens inntekter. (9) Også skinnforhandleren Rieber mottar statlig støtte for å drive sitt skinnsalg. (9) Hvorfor er selfangsten så godt økonomisk beskyttet av regjeringen i forhold til mange andre næringsveier? Svaret på dette ligger i stor grad i at selfangst- og fiskerinteresser (selfangstskutene driver gjerne fiske resten av året) har stor innflytelse politisk i Norge, og man ønsker å “holde liv i næringen” til produktene kanskje blir lønnsomme i seg selv. Kort sagt vil noen tjene penger på å selge pels og spekk – og de som vil dette er sterkt overrepresentert i organer som bestemmer selens fremtid. (24) Også i den nye oppfølgende stortingsmeldingen om sjøpattedyr av 2009, slås det fast uten videre begrunnelse at det er “et mål å holde oppe selfangsten i Vestisen”. (25) Innflytelsen har vært så sterk at man har gjort selfangst til et nasjonalt anliggende – en kampsak for hele nasjonen – mens det i realiteten dreier seg om en måte å tjene penger på for et relativt lite antall nordmenn.

Kilder:

1) “The resources”, Tore Haug i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO; 2) http://www.polarhistorie.no/personer/1159343938.61; 3) Serie om norsk polarhistorie, http://www.nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.1656268; 4) http://www.ssb.no/emner/historisk_statistikk/aarbok/tab-2000-09-06-03.html; 5) http://www.ssb.no/vis/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-09-06-01.html; 6) På selfångest i Vesterisen”, Odd F Lindberg, Nordsteds Forlag, 1989; 7) http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20060210/en_folkefiende_vender_hjem/; (8) “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kvernmo, i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO; 9) Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet; 10) Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW; 11) “Rapport Veso Prosjekt 1279: Avliving av selunger. Praktisk utprøving og registreering av godkjente avlivingsmetoder”, Egil Ola Øen, VESO, NVH, 1995; 12) Scientific Opinion on animal welfare aspects of the killing and skinning in the Norwegian seal hunt, Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM), 08.10.07; 13) Avdelingsdirektør Stai til Abc, 21.04.09, http://www.abcnyheter.no/node/87393; 14) “The use of shot is strictly prohibited as this ruins large areas of the pelt and meat.” fra Sealers Handbook, Carino Company Limited, http://www.gcrieberskinn.no/; 15) Inspektørrapport, Renate Nilsen, selfangstinspektør 1999; 16) Nordlys, 06.03.07, http://www.nordlys.no/nyheter/article2625521.ece; 17) Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2008; 18) www.norge.se (“Begge bestandene (grønlandssel og klappmyss) er voksende, og ingen av dem er truet”, sjekket mai 2007); 19) Referat fra sjøpattedyrrådets møte 2008, pers. meddelelse  fra tilstedeværende representant for dyrevernsiden, Tanja Shumacher, om diskusjon i møtet; 20) Utregnet på bakgrunn av fangststatistikk for årene 2004-2007, gjengitt i Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet for de aktuelle årene. ( 2004: 78 % unger grønnlandssel og 79% unger klappmys; 2005: 65% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 11 % UNGER GRØNNLANDSSEL ØST OG 95% UNGER KLAPPMYS; 2006 70% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 1 % UNGER GRØNNLANDSSEL Øst og 85% unger klappmys; 73 % unger grønnlandssel vest og 4% unger grønnlandssel øst); 21) “Risikoanalyse sel og hval”, Høge Nord Alliansen, FHF prosjekt 221034, 2006; 22) http://www.norsk.dk/policy/environment/sealing/sealing.htm: “Fangst av diende unger, dvs. unger som ikke er forlatt av moren, tillates ikke i norsk selfangst.”, sist sjekket februar 2009; 23) Høge Nord Alliansens represetnant i debatt med NOAH om sel 1996; 24) Beskriver sammensetning av Sjøpattedyrrådet hvorav 10 av 11 medlemmer er representanter fra ulike næringsorganisasjoner og 1 er representant fra Fiskeridirektoratet., Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet; 25) Stortingsmelding nr. 46 – Norsk Sjøpattedyrpolitikk, Fiskeri- og kystdepartementet, 2009; 26) Risikoanalyse sel og hval – fokus på verneorganisasjonenes kampanjer mot fangst, FHF prosjekt 221034, Frøvik & Jusnes, Høge Nord Alliansen, 2006.