Fra selens perspektiv

Livet er like kjært for dyr som for oss mennesker.  Slik den ene vil leve og ikke dø, slik er det også for den andre. – Dalai Lama

Myten om pelsklumpene på isen

Menneskets slektskap med andre dyr er grunnleggende. De vil, som oss selv, leve og utfolde seg. De vil oppleve glede og unngå smerte (1).
Det norske forholdet til seler har vært bygget på en tradisjon av utnytting – selene skulle drepes så fort som mulig og i så stort antall som mulig. Det var ikke tid eller penger til å ha kvaler, til å vurdere hvordan opplevelsen av fangsten var for selene. Og om den i så fall kune forsvares…
Dene bevisstløse holdningen til hvordan andre dyr opplever vår utyttelse av dem, har forfulgt oss gjennom historien. Selv idag fremstilles ofte selungene som pels- og spekk-klumper som ikke enser fangstmennenes herjinger. Det er åpenbart en feilaktig tolking. Selungene opplever verden rundt seg, slik andre dyr gjør, på godt og vondt. Og på svært kort tid går deres verden fra å være en unges nytelse av morens tryghet til å bli det sanne mareritt.

Opplevelsen av å ikke komme unna

EFSA fastslo i sin konklusjon at “The Scientific Opinion concluded that seals are sentient mammals that can experience pain, distress, fear and other forms of suffering.” (2) De setter dermed standarden for å innse at det ikke bare er avlivingsøyeblikket som er vesentlig – men hele selenes opplevelser av menneskets invasjon. Når selfangerne ankommer isen, og begynner å slå ihjel dyr, skal det lite innsikt i dyrs basale føeleser til, for å forstå at selungene opplever panikk og dødsangst. Rikelig videodokumentasjon fra de siste årenes fangst i Canada viser tydelig selenes reaksjon: Ungene snur seg mot selfangerne og skriker, de prøver å forsvare seg, og de prøver å flykte. (3) De kaver seg over isen, men siden de ennå ikke er ment å gå i vannet, er de stort sett for langsomme for langbeinte selfangere med lange hakapiker. Selungene ligger ofte i grupper – og når selfangerne enten begynner å skyte inn i en slik gruppe eller bruke slå dyrene en etter en med hakapiken er det åpenbart at dyrene gjennomgår ekstreme psykiske påkjenninger.

Å bli skutt eller slått ihjel

Døden oppleves også av dyrene. For selungene kommer døden ofte i form av stump vold – et slag mot hodet.  Dette slaget har vist seg å ikke alltid gjøre dyrene bevisstløse. Veterinærrapporter, observasjoner fra luften og filmmateriale fra observatører fra fangsten viser at mange selunger lever en viss tid med skadene – i de verste tilfellene lever de helt til de blir flådd. (3, 4) Vanligere er det å se dyr som slås eller skytes, og beveger seg, flykter skadde, eller slås gjentatte ganger etter hverandre med hakapiken til de ligger stille. (3) Dette innebærer smerte og ekstrem frykt. Disse dyrene er fullt ut i stand til å oppleve hva som skjer med dem og gjøres mot dem.
Diskusjonen om hvorvidt en sel som beveger seg, flykter m.m. faktisk er levende og følende kontra troen på at enhver bevegelse er en “refleks” uten opplevelse, er en diskusjon rundt to tilstander som begge kan eksistere og gjerne følger etter hverandre.  Selfangstnasjoner hevder at selenes spesielle fysiologi som dykkende dyr “kan synes å bevege seg i lang tid etter at hjernen er ødelagt”(5) og at det er “biologisk umulig at en sel som er flådd (m.a.o. en skrott) kan være levende – uansett hvor mye den beveger seg.”(5)  Men nettop på grunn av sjøpattedyrenes evne til å binde mye oksygen i blodet, kan også deres nervesystem være istand til å føle smerte over lengre tid; de må tape mer blod for at bevisstløshet skal inntre nettopp på grunn av sitt oksygenrike blod. (6)

Kilder:

1) “Encyclopedia of animal behaviour”, Marc Bekoff, Greenwood Press, 2004,  2) Animal Welfare aspects of the killing and skinning of seals – Scientific Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare, EFSA-Q-2007-118, 06.12.07; 3) Videodokumentasjon fra selfangsten på www.hsus.org og www.ifaw.org; 4) Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW; 5) Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004; 6) “Troubled Waters”, Brakes, Butterworth, Simmonds & Lymbery, WSPA, 2004