Canadisk selslakt

Canadas selfangst dreper flest sel hvert år, ca 200-300 000. Men Norge må også påta seg et betydelig ansvar for denne nedslaktingen.

Norge er en av de økonomiske hovedaktørene bak Canadas kontroversielle selfangst. Den største innkjøperen av selskinn i Canada er et norsk-eid selskap, (1) og den norske regjeringen fortsetter å gi årlige million-subsidier til dette selskapet.(2) Til tross for motstand blant de fleste canadiere -  kan derfor denne fangsten fortsette med norske penger.

Norske skattekroner til kanadisk skinnbehandling

Det norske selskapet G C Rieber eier og opererer et kanadisk datterselskap kalt Carino, som er basert på Newfoundland. Carino er den største selskinns-produsenten i Kanada, og for øyeblikket kjøper Rieber – gjennom Carino – omtrent 70% av selskinnet på det kanadiske markedet hvert år.(1) Selskinnene som kjøpes av Carino har blitt fraktet til RieberSkinn i Bergen, enda et datterselskap av GC Rieber, for farging. Inntil 2007, kunne man se hvor mange ubehandlede selskinn som ble importert, og tallet varierte mellom 100 000 og 150 000.(3) Etter 2007 begynte Rieber å registrere innførte skinn som “behandlede” isteden, noe som førte til at antall ikke lenger oppgis. (3) Fra og med i år vil all behandling av skinnene gjøres på Riebers anlegg i Canada, og antakelig vil det norske firmaet dermed drive en vesentlig del av både sitt kjøp og salg av selskinn utenfor Norge.(4)

Norges fangst utgjør mindre enn 10% av det totale antall selskinn som blir behandlet hos Rieber Skinn, mens de candiske skinnene utgjør 90%. (1) Få kjenner til hvor viktige det norske selskapet er for å holde liv i den canadiske selfangsten. Mellom 20-30% av de norske sel-subsidiene går direkte til GC Rieber. (5) I løpet av det siste tiåret har GC Rieber årlig mottatt mellom 1.8 og 2.8 millioner norske kroner i subsidier fra den norske regjeringen, (1)  og pengestøtten til Rieber antas i Stortingsmeldingen fra 2004 om sjøpattedyr også i fremtiden å være i størrelsesorden 2 millioner.(2)   I realiteten subsidierer den norske regjeringen Rieber for å behandle importerte skinn: “Produksjonen i Norge er i det alt vesentlige basert  på skinn fra Canada der det meste av selfangsten  foregår.”

Canadas fangst kritisert av veterinærer

Hvert år kommer nye filmavsløringer fra den kanadiske selfangsten, som viser den samme selvfølgelige grusomhet år etter år: skrekkslagne dyr som ikke kan unnslippe nedslakting, levende dyr som ser blodige rester av døde dyr ligge rundt seg. En veterinærrapport fra Canada mars 2001 slår fast at 42% av selene som ble drept, til og med risikerte å ha vært ved bevissthet mens de ble slept og flådd. I rapporten uttaler veterinærene følgende: “Vi konkluderer med at fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser.” Rapporten er basert på observasjon av jakten fra isen og fra luften, samt post mortem undersøkelser av 76 selkadavre. 17% av kadavrene hadde ikke tegn til påvirkning fra klubbing, ytterligere 25% hadde minimum til moderate skader, som ikke ble vurdert tilstrekkelig for å forårsake bevissthetstap. (6)

“Humant akseptabel” lidelse

Rapporten ble for sterk kost for enkelte i den offisielle canadiske veterinærforeningen, som ikke har et kritisk syn på selslakten. En rapport ble laget som “frikjenner” selfangsten som human – årsaken til at uavhengige og offisielle veterinærer kan få så ulike resultater kommer delvis frem i rapporten:  ” Daoust (tilsynsveterinær), fant på samme tidspunkt og samme sted, at 86% av kraniene var totalt knust av slaget fra hakapiken. Hans tilstedeværelse om bord på selskutene kan ha fått selfangerne til å slå selkraniene med større styrke.”(7)  Det skinner ikke desto mindre igjennom i rapporten at undersøkelsene som konklusjonen bygger på ikke alltid er like grundige, blant annet fremgår det at cornearefleksen (en viktig indikasjon på bevissthetstilstand under bedøvelse) bare ble sjekket hos noen få dyr,  dessuten tas ikke dyr som ble påskutt  og kom seg unna, med som skadeskutte i statistikken.(7) Til sist kan man se at definisjonen på skadeskyting rett og slett er en annen i den offisielle rapporten: “Noen mennesker vil aldri akseptere noen form for tidsintervall mellom skyting og død.”(7)  Rapportens forfattere har derimot et mer tøyelig begrep på når et dyr er skadeskutt eller “umiddelbart dødt”, og konkluderer til slutt med at de fleste seler blir drept – ikke momentant – men på en “humant akseptabel måte” (7), underforstått at et visst tidsintervall med lidelse for dem anses akseptabelt.

Intern motstand

Canadiske politikere er jevnt over på samme næringsvennlige nivå som norske myndigheter. Men i motsetning til i Norge, er ikke lenger canadiske politikere så ivrige etter å bruke sviktende fiskebestander som unnskyldning for fangsten. Man har måttet innrømme at forskningen kommer til kort for å underbygge påstandene om at selen “må desimeres” av hensyn til fiskeriene.(8) Enkelte politikere er også mer kritiske – våren 2009 foreslo senator Mac Harb å avvikle selfangsten, men forslaget fikk ikke gehør.(9) Den største forskjellen er likevel i samfunnsdebatten: I Canada er over halvparten av befolkningen imot selfangst, og 58 % er for å avslutte den kommersielle selfangsten.(10) En annen undersøkelse viste at hele 70 % av befolkningen var mot. (11) Det er trolig at canadiere vil bli stadig mindre vennlig innstilt overfor en fangst som gjør landet svært upopulært i internasjonal sammenheng, men som primært et norsk firma har interesse i og tjener penger på.

Kilder:

1) Industry Canada Trade Statistics, http:/strategis.ic.gn.ca, tatt ut for årene 2001-2008 og sendt til NOAH av Sheryl Fink, IFAW, 01.04.09; 2) Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004, 3) www.ssb.no, søk i tabell import fra Canada med varenummer 43017000 “rå hele skinn fra sel (…)”inntil 2007: Samtale med SSB 31.03.09 om opphør av dette varenummer i 2007 og overførsel til nr. 4301800 “rå hele skinn fra andre dyr enn (…)” med null i verdi, samt søk i tabell import fra Canada varenummer 43021909 “hele behandlede skinn fra andre dyr (…)” på årene 2007 (83 878 kg, firedobling fra året før) og 2008 (103 766 kg); 4) Opplysninger fra Rieber til TV2 journalist, videreformidlet til NOAH i forbindelse med sak “-Uverdig at Norge er med på dette”, tv2.no, 03.04.09, http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2661233.ece; 5) 2 av 12 millioner går til mottaksleddet, dvs, Rieber og Polargodt hundekjeksproduksjon, Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004; 6) Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW; 7) Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94; (8) “Canadian Seal Hunt – Myths and Realities” på DFO (Departement of Fisheries and Ocean) nettsted, www.dfo-mpo.gc.ca/fm-gp/seal-phoque/myth-eng.htm; “The trophic role of marine mammals in the Northern Gulf of St. Lawrence. Marine Mammal” , Morissette, L, M.O. Hammill and C. Savenkoff. 2006, Science 22(1): 74-103; 9) “Seal hunt ban gets icy reception in Senate”, 03.03.09, www.cbc.ca; 10) Ipsos Reid, april 2008 (52 % “oppose the seal hunt”, 58% “support closing the seal hunt”); 11) Polling shows 71% of Canadians – including 60% of Atlantic Canadians – support banning the seal hunt outright, or limiting the hunt to seals over one year of age. (Ipsos-Reid, 2004).<–>