Selenes biologi

Selene er tilpasset et liv i vann, men er avhengige av fast underlag i de periodene av året når de føder sine unger og feller hår. Selkroppen er hår- eller pelskledt og tilnærmet strømlinjeformet, og selene har svømmehud mellom “fingre” og “tær” på både fram- og baksveiver. Det finnes totalt 32 selarter hvorav 7 har tilknytning til norske farvann.

Selene deles inn i tre familier: øresel, hvalross og ekte seler(1). Radio/sattelitt telemetri har de senere årene vært et populært verktøy i adferds studier av dyr. Metoden  har gjort det  mulig å studere dyrenes aktiviteter over lengre tidsperioder enn det som er mulig i forhold til tid og kostnader knyttet til visuelle observasjoner (2).  Forskning med bruk av denne dette verktøyet, sammen med observasjonsstudier, har i dag gitt oss kunnskap om de norske selartene; deres adferds, distribusjonsmønster og habitatbruk.

Generelt for alle selartene det jaktes på I Norge er at de har et sosialt liv, ofte i store flokker.  Ungene er svært sårbare ved fødselen, og er avhengige av melk og beskyttelse fra moren for å kunne overleve. De har også begrensede svømmeferdigheter og dykkekapasitet, noe som gjør at de må oppholde seg lenger på land enn de voksne individene og blir dermed også utsatt for høyere risiko for angrep fra predatorer.

Variasjonen mellom habitater er av stor betydning når det gjelder oppfostring av unger; i hvor stor grad individene har tilgang til vann; risikoen for predasjon; og tilgang til mat. Alle disse faktorene ser ut til å påvirke adferden til mødre og deres unger og fordelingen av energi gjennom dieperioden. Hos selene kan man skille mellom to grunnleggende forskjellige strategier som kan ha blitt utviklet, i hvertfall delvis, som en konsekvens av variasjon i disse variablene. Mønsteret som vises hos havert, grønlandssel og klappmyss, innebærer en kort dieperiode hvor ungene dier store mengder energirik melk. Unger hos disse artene er veldig lite aktive og som en konsekvens av dette lagrer ungene en stor mengde kroppsvev, hovedsakelig i form av fett, i løpet av sine første leveuker. Mødrene hos disse artene spiser generelt lite eller ingenting i løpet av dieperioden og ungene blir brått avvent, i de fleste tilfeller før de er modne for å bevege seg  i vannet. Den andre strategien, bl.a. funnet hos ringseler, involverer en lengre dieperiode, hvor ungene drikker mindre energirik melk og er veldig aktive. Disse ungene lærer å svømme og dykke i løpet av dieperioden, og er utstyrt med en kropps-sammensetning som likner de voksnes. Mødrene spiser i løpet av dieperioden og avvenningen foregår mer gradvis, med unger som fanger byttedyr uavhengig, mens de fortsatt får melk fra mødrene (19).

Grønlandssel (Phoca groenlandica)

Grønlandsselen er en art med sterk tilknytning til is og med tre geografisk atskilte bestander i Nord- Atlanteren: en ved Newfoundland, en i områdene øst for Grønland (Vesterisen) og en i Barentshavet- Kvitsjøen (Østisen). Grønlandsselen lever i stor grad pelagisk, aller helst i områder med drivis, og foretar lange årlige beitevandringer innenfor hvert hovedområde(1).

Hannene kan bli nærmere 200 cm lange og veie opp til 200 kg, hunnene er noe mindre. Kjønnsmodne hunner får vanligvis en unge hvert år – disse fødes på drivis i februar- mars i såkalte kasteområder som er veldefinerte og relativt avgrensede for hver enkelt bestand. Ungene fødes som kvitunger og veier rundt 10 kg ved fødselen. De legger på seg rundt 2,5 kg om dagen i løpet av den drøye ukelange dieperioden (1). I løpet av dieperioden veksler hunnene mellom perioder i havet og perioder hos ungene. Studier av lydkommunikasjon mellom mor og unge tyder på at stemmebruk, sammen med syn og lukt, spille en viktig rolle når mødrene skal finne igjen sitt avkom i de store flokkene med unger som ligger utover isflaten (16). Etter en dieperiode på rundt 10-12 dager blir ungene avvent og mødrene, som allerede før avvenning blir tilnærmet av hannseler som venter rundt kasteområdet, gir seg avsted sammen med hannene i det paringssesongen starter samtidig med hårfelling(4).

Voksendyrenes matinntak er lavt i kasteperioden (februar- mars) og hårfellingsperioden (april – juni), men desto mer intensivt om sommeren og høsten (1, 14). Grønlandsselene spiser først og fremst pelagisk fisk og krepsdyr, i perioder også noe bunnfisk(1). De er opportunistiske i matvalget og justerer seg etter de mest tilgjengelige fiskeartene.
Med en estimert populasjonsstørrelse på over 7 000 000 individer er grønlandsselen den mest tallrike av selartene i det nord atlantiske havet. Bestanden rundt Grønland er den minste og individene i dette området samler seg i store og tette flokker ved parringstider på pakkisen nord/ nord-vest for Jan Mayen (4).

Studier bekrefter at grønlandsselen kan forflytte seg over store avstander i løpet av korte tidsperioder.  Atlantiske grønlandssel kan dykke til dyp på over 400 m. Studier viser at det er store årstidsavhengige variasjoner i dykke dybde, med dykking på høst og vinter ved signifikant dypere dykk enn dykking i vår/sommer månedene (4).

Klappmyss (Cystophora cristata)

Klappmyss-selen er delt i en arktisk bestand med utbredelse som er begrenset til Nord-Atlanteren, en vestlig bestand knyttet til områdene ved Newfoundland og i Davisstredet, og en østlig bestand knyttet til områdene øst for Grønland (Vesterisen).  Utenom kastetiden foretar klappmyssen lange beitevandringer og opptrer spredt, bl.a. på dypt vann utenfor kysten av Norge og Svalbard (1).

Hannene kan bli 250 cm lange og kan veie nærmere 400 kg, hunnene betydelig mindre. Hannene kjennetegnes særlig ved den store blæren ved snuten som alle kjønnsmodne individer kan blåse opp. Vanligvis ligger denne blæren som en løs, elastisk hudfold over dyrets panne og snute, og den blåses gjerne opp når hannen blir forstyrret (sint, opphisset), eller i forbindelse med brunst og parring. Kjønnsmodne hunner får vanligvis en unge hvert år. Ungene fødes på drivis i slutten av mars i veldefinerte og relativt avgrensede kasteområder, hvor selene ligger i større flokker. Ungene røyter av seg ungepelsen i livmoren, og fødes med en blåaktig overside. De veier ved fødselen rundt 15 kg. I dieperioden, som kan være så kort som 4-5 dager, legger de på seg opptil 7 kg per dag. Umiddelbart etter at ungene er avvent og blir etterlatt i unge-grupper på isen, parer voksendyrene seg. I juli-august samles klappmyssene i store flokker på isen for hårfelling (1).

Klappmyssen spiser primært blekksprut og også noe fisk (1). Klappmyss kan svømme over store avstander og har enorme områder som aktivitetsområder. Studier av hvordan deres bevegelsesmønstre indikerer at de ikke ser ut til å ha noen generelle migrasjonsmønstre. En vid spredning tilsier at ulike deler av klappmysspopulasjonen følger etter ulike typer av byttedyr i ulike områder og ved ulike tider av året. I løpet av hårfellingsperioden i juni/juli ser det ut til at klappmyssen samler seg rundt Grønlandssundet, hvor individer fra både Jan Mayen populasjonen og fra Newfoundland har blitt observert (3)

“Kystsel” – ringsel, steinkobbe og havert

Ringselen (Phoca hispida)

er den vanligste arten i arktiske strøk. Utbredelsen er sirkumpolar, og den forekommer også i Botenviken og i store russiske innsjøer. Ringselen lever i isfylte farvann. De opptrer sjeldent i store flokker, og utenom forplantningstiden er de stadig på vandring etter mat langs driviskanten(1). Studier har vist at selenes aktivitet er vesentlig større når det er åpent hav enn i løpet av vinteren og våren(8). Etter hårfellingsperioden ser ringselene ut til å bruke varierende jakt-strategier. Noen individer tilbringer lange perioder på havet under pakkisen, mens andre holder seg langs kysten og i fjorder og jakter på ulike dyp (11).

Ringselen er den minste av våre selarter. Den kan bli 135 cm lang og opptil 110 kg. Hannene blir kjønnsmodne i 5-6 års alderen, hunnene når de er 4-5 år. Kjønnsmodne hunner får en unge hvert år. Ungene fødes som kvitunger i snøhuler som mødrene graver ut mellom skrugardene på fast fjordis i mars-april, og veier da 4-5 kg. I løpet av dieperioden, som varer i 1-2 måneder, øker vekten til rundt 30 kg og den hvite ungepelsen røytes av (1). Voksne individer ser ut til å bruke mer tid under vann enn unge individer, og ved større dyp (8).

Ringselene har relativt stor “økologisk fleksibilitet” (bl.a. stor bevegelighet, evne til å overleve vintere med isdekket vann, bredt spekter av mat inntak)(8). Menyen deres består av pelagiske (frittsvømmende) og sympagiske (istilknyttede) fiskearter og krepsdyr.

Ringselene har et avansert sosialt system. Hunnene føder i hi, som ofte er en del av et kompleks av flere liknende strukturer i et område, adskilt med opp til 200m (12). Hannene bruker også flere hi, som er spredt over et område som inneholder hi fra flere hunner. Resultater fra studier av dette tyder på at erfaring og alder hos hannene sannsynligvis spiller en viktig rolle i å oppnå interesse hos hunnene, ettersom eldre hanner ser ut til å ha flere voksne hunner innenfor sitt område enn yngre hanner (13).

Steinkobben (Phoca vitulina)

er en utpreget kystsel med utbredelse i nordlige deler av Stillehavet og Atlanterhavet, langs hele norskekysten, på Kola og på vestsiden av Svalbard. Steinkobben foretar kortere beitevandringer og oppholder seg stort sett innenfor et bestemt hjemmeområde(1).
Steinkobben er en av de minste selene i norske farvann. Voksne hanner veier opptil 100 kg og blir rundt 155 cm lange, mens hunnene blir rundt 150 cm lange og veier ca. 80 kg. (1).

Steinkobben er et typisk flokkdyr, og kolonier dannes særlig i forbindelse med forplantning og hårfelling. Kjønnsmodningen inntrer i 3-4-årsalderen, men bare et fåtall hunner blir drektige så tidlig. Sannsynligheten for drektighet øker gradvis med hunnenes alder, men normalt får eldre hunner en unge hvert år. Hannene blir kjønnsmodne 5-7 år gamle (5). Steinkobben kan bli opptil 36 år gammel (6).

Paringen skjer om sommeren, men fosterutviklingen starter først etter ca. tre måneder.(7). Ungene fødes på beskyttede skjær eller sandbanker i juni-juli. De veier ca. 10 kg ved fødselen og har da en pels som likner de voksnes. De kan bli født som hvite, men som regel røytes den hvite pelsen av i livmoren. Steinkobbeungene dies i nærmere 3 uker, men ny fødte unger kan leve i vannet umiddelbart etter fødselen, ofte med det første tidevannet (2). I dieperioden legger de på seg en halv kilo hver dag, og de begynner gradvis å finne mat selv (1). Etter avvenning spiser ungene mest bunnlevende krepsdyr; seinere blir fisk hovedføden. Hos seler undersøkt på norskekysten er sild det vanligste byttet, fulgt av ulike torskefisker. Det er også påvist mindre mengder av andre fiskeslag (7). Steinkobben spiser også krepsdyr og blekksprut (1).

Steinkobbens suksess i å finne, fange og spise byttedyr avhenger av deres evne til å dykke. Det er derfor veldig viktig for ungene å raskt oppnå tilstrekkelige dykkeferdigheter og evne til å fange nok mat slik at de klarer å overleve uten moren. Unge seler kan ikke dykke så lenge som de voksne ettersom de har en høyere metabolsk rate relativt til sin kropps vekt og en lavere kapasitet til å lagre oksygen.  De har også mindre kontroll over fysiologiske dykkeresponser (hjerterate, respirasjon og kroppstemperatur) enn de voksne individene.  Forskningsresultater viser at selv om ungene øker sin dykkekapasitet og evne gjennom de første månedene av sitt liv, er de ikke fult utviklet når dieperioden er over. Dykkeevnene er imidlertid betydelig fra en tidlig alder. Analyser av varighet av tid brukt på dykking og tid brukt på overflaten viser at unge seler trenger mer hvile fra dykking enn eldre individer og at de bruker en mindre del av tiden sin under vann enn eldre (2, 17).

Resultater fra studier av steinkobbens adferds i forhold til predatorer tyder på at disse selene, på et avansert nivå, er i stand til å skille mellom ulike lyder – de lærer å skille lyder fra predatorer og lyder fra harmløse hvaler. (10).

Haverten (Halichoerus grypus)

kalles også gråsel. Den er en utpreget kystsel med utbredelse på begge sider av Nord-Atlanteren. Haverten er lett gjenkjennelig med sitt lange hesteliknende ansikt og sin lange snute, og vanligvis har den tilhold på de ytterste og mest værharde skjær. Beitevandringer er ikke uvanlig, særlig blant ungdyr (1).

Hannene blir inntil 230 cm lange og veier inntil 310 kg, mens hunnene er betydelig mindre (1). I likhet med mange andre store pattdyr, er hunner og hanner av ulik størrelse. En slik forskjell kan føre til at kjønnene bruker ulike jaktstrategier eller ulike habitat. Studier tyder på at det eksisterer slike forskjeller i habitatvalg hos haverten. Ulikhetene er mest tydelige rett før og rett etter parringsperioden, men i begge periodene ser det ut til at hannene hovedsakelig bruker områdene langs kontinentalsokkelkanten, mens hunnene hovedsakelig bruker de midtre kontinentalområdene (9).

Haverten er flokkdyr som danner kolonier, særlig i forbindelse med forplantning og hårfelling. Hannene blir kjønnsmodne i 6-7 års alderen, hunnene når de er 5 år. Kjønnsmodne hunner får en unge hvert år. Kvitungene, som fødes på skjær ytterst mot det åpne havet i september- desember, er rundt 15 kg ved fødselen og nærmere 50 kg ved avvenning 2-3 uker senere. Da er den hvite pelsen røytet av. Voksendyrene parer seg umiddelbart etter at ungen er avvent. Værharde fødselsplasser gir stor ungedødelighet, både som en direkte følge av vær, vind og grov sjø, og fordi de under slike forhold kan komme bort fra moren slik at de ikke får mat og sulter i hjel.  Men unger er istand til å fine byttedyr selv allerede ved 3 ukers alder etter avvenning, og har på grunn av sin vekt en del å gå på. Haverten er en utpreget fiskespiser med en rekke kystnære arter på menyen (1) .

Kilder:
1) Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4. 2) Bekkeby, T., Bjørge, A., 2000, Diving behaviour of harbour seal Phoca vitulina pups from nursing to independent feeding, Journal of Sea Research 44 (2000) 267-275; 3)  Folkow, L., Mortensson, P.E., Blix, A.S., 1996, Annual distribution of hooded seals (Cystophora cristata) in the Greenland and Norwegian Seas, Polar Biol (1996) 16:179-189, Springer-Verlag; 4) Folkow, L.P., Nordøy, E.S., Blix, A.S., 2004, Distribution and diving behaviour of harp seals (Pagophilus groenlandicus) from the Greenland Sea stock, Polar Biol (2004) 27: 281-298, Springer-Verlag; 5) Bjørge, A. 1992. The reproductive biology of the harbour seal, Phoca vitulina L., in Norwegian waters. Sarsia 77 (1): 47-51; 6) Härkönen, T. & Heide-Jørgensen, M.-P. 1990. Comparative life histories of east Atlantic and other harbour seal populations. Ophelia 32 (3): 211-235.; 7) Bjørge, A. 1993. The harbour seal, Phoca vitulina L., in Norway and the role of science in management. Dr. scient.-avhandling, Dept. of Fisheries and Marine Biology, University of Bergen. 91 s.; (8) Born, E. W., Teilmann, J., Acquarone, M. and Riget, F.F. (2004). “Habitat use of ringed seals (Phoca hispida) in the North Water Area North Baffin Bay).” Arctic 57: 129-142; 9) Breed, G. A., Bowen, W.D., McMillan, J.I. and Leonard, M.L. (2006). “Sexual segregation of seasonal foraging habitats in a non-migratory marine mammal.” Proc.R.Soc.B 273: 2319-2326.; 10) Deecke, V. B., Slater, P.J.B. and Ford, J.H.B. (2002). “Selective habituation shapes acoustic predator recognition in harbour seals.” Nature 420: 171-173; 11) Gjertz, I., Kovacs, K.M., Lydersen, C. and Wiig, Ø. (2000). “Movements and diving of adult ringed seals (Phoca hispida) in Svalbard.” Polar Biol 23: 651-656.; 12) Smith TG, Hammill MO (1981) Ecology of the ringed seal, Phoca hispida, in its fastice breeding habitat. Can J Zool 59: 966-981;  Krafft, B. A., Kovacs, K.M. and Lydersen, C. (2007). “Distribution of sex and age groups of ringed seals Pusa hispida in the fast-ice breeding habitat of Kongsfjorden, Svalbard.” Marine ecology progress series 335: 199-206; 13) Nilssen, K. T., Haug, T. and Lindblom, C. (2001). “Diet of weaned pups and seasonal variations in body condition of juvenile barents sea harp seals phoca groenlandica ” Marine mammal science 17(4): 926-936; 14)  Nordøy, E. S., Folkow, L.P., Potelow, V., Proschemikhin, V. and Blix, A.S. (2008). “Seasonal distribution and dive behaviour of harp seals (Pagophilus groenlandicus) of the White Sea-Barents Sea stock.” Polar Biol 31: 1119-1135; 15)  Opzeeland, I. C. V. a. P., S.M.V. (2004). “Individuality in harp seal, Phoca groenlandica, pup vocalizations.” Animal behaviour 68: 1115-1123; 16)  Reder, S., Lydersen, C., Arnold, W. and Kovacs, K.M. (2003). “Haulout behaviour of High Arctic harbour seals (Phoca vitulina vitulina) in Svalbard, Norway.” Polar Biol 27: 6-16; 17) Lindstrøm, U., Harbitz, A., Haug, T. and Nilssen, K.T. (1998). “Do harp seals Phoca groenlandica exhibit particular prey preferences?” ICES Journal of Marine Science 55: 941-953; 18) Lydersen, C. a. K., K.M. (1999). “Behaviour and energetics of ice-breeding, North Atlantic phocid seals during the lactation period.” Marine ecology progress series 187: 265-281.