Selenes økologiske rolle

Selene er predatorer i det marine økosystemet i norskehavet, men deler sine byttedyr med flere andre predatorer. Hverken gjennom bruk av flerbestandsmodeller eller andre forskningsmetoder har forskere funnet bevis på at seler på noe vis er ansvarlig for nedgangen i de kommersielt utnyttede fiskeartene. Derimot tyder forskning på at det er fiskeriene selv som må ta dette ansvaret. I tillegg truer klimaendringene med å skade fiskearter ytteligere, noe som videre kan ha dramatisk betydning for predatorer som selene.

Påstanden om at “selene tar for mye fisk”

Argumentet om å redusere selpopulasjonene for å oppnå antatte fordeler for fiskeriene, er et relativt nytt fenomen, og kommer gjerne fra nasjoner som driver selfangst. Også mediene i disse nasjonene støtter opp om slike påstander, bl.a. ved ukritisk journalistikk som fremstiller informasjon fra myndighetene som objektiv, uten å presentere motargumenter. Disse argumentene møter imidlertid motstand fra bl.a. forskere som mener at denne argumentasjonen ikke kan forsvares (1,2).
På global basis er rundt 75 prosent av alle kommersielt attarktive fiskepopulasjoner delvis eller fullt overbeskattet (3). Havpattedyrenes konsum av fisk er ikke en bekymring for dem som virkelig er opptatt av biologisk mangfold i havet. Bekymringen er derimot menneskenes overfiske (4) som fortsetter å tappe havene for levende liv, og hva trusselen om en gjenopptagelse av kommersiell hvalfangst i flere land kan utgjøre for gjenværende hvalbestander.

Allerede i 1995 underskrev 97 forskere fra 15 land følgende opprop: “Alle vitenskapelige anstrengelser for å finne en effekt av selpredasjon på canadiske fiskebestander har vist seg å være nytteløse. Overfiske forblir det eneste vitenskapelige demonstrerte miljøproblem når det gjelder kollaps av fiskebestander.” (5)

Fisk påvirkes av fisk og mennesker

De fleste av verdens fiskerier blir i dag typisk forvaltet med et enkelt-arts pespektiv, hvor man ignorerer de dynamiske feedback-mekanismene som skapes av det økologiske nettverket de er en del av. Verdens største bestand av lodde blir for eksempel sterkt påvirket av både økologiske feedback-mekanismer innen systemet, og av påvirkninger fra fangst. Forskning viser at fiskepopulasjonene påvirker hveradre mer innbyrdes enn sjøpattedyrenes predasjon. Overfangst og samtidig predasjon av sild kan forårsake kollaps i populasjonen av lodde, og predasjon fra torsk kan forsinke populasjonens gjenoppbygging etter en kollaps. Slike kollapser, som har opptrådt to ganger i løpet av 20 år, påvirker hele økosystemet i Barentshavet (6,7 ).

Realiteten er at det ikke finnes forskningsresultater som viser at fangst på marine pattedyr vil bety mer fisk “tilgjengelig” for fiskeriene. Forvaltningstankegangen om å redusere antall av en topp-predator for å få mer “utbytte” av byttedyr blir lett feilslått. Om man ved fangst reduserer antall individer av seler, vil andre fiskespisende marine dyr gjerne ta vågehvalens plass og det totale predasjonstrykket på fiskestammene opprettholdes som før.  Man bør også huske at seler og andre predatorer har eksistert i både større antall og flere arter enn tilfellet er idag, og levd i sameksistens med mer tallrike fiskebestander, før den industrialiserte utyttingen av havdyr startet.

Flerbestandsmodeller og kritikk fra innsiden

Et verktøy som ofte brukes for å forstå topp-predatorenes innvirkning på byttedyrene er flerbestandsmodeller. I en flerbestandsmodell forsøker man å simulere artenes effekt på hverandre. Hele det biologiske systemet blir også påvirket av fysiske forhold i havet, som strøm og temperatur (oseanografi). Ut fra et gitt utgangspunkt skal modellen simulere hvordan disse artene utvikler seg og påvirker hverandre framover i tid. Som man ser av skissen til høyre er sammenhengene i havet langt mer komplisert en “sel spiser fisk”.

Norske myndigheter legger vekt på at deres forvaltning er nettopp en “flerbestands-forvaltning”. I Stortingsmeldingen om sjøpattedyr av 2004 kommer likevel et mer nyansert bilde frem enn de forenklede påstandene om at sjøpattedyr “spiser opp fisken”: “Dersom man antar at dagens fangst er for liten til å ha vesentlig bestandsregulerende effekt, vil en full stopp i fangstnæringene følgelig heller ikke medføre vesentlig økning av bestandene av grønlandssel utover dagens nivåer. Bestanden av vågehval må forventes å stabiliseres på et noe høyere nivå enn dagens. Med en slik forutsetning vil heller ikke lønnsomheten i andre fiskerier endres vesentlig som følge av fangststopp.(…) Dagens fangstnivå antas ikke å ha vesentlig bestandsregulerende effekt og kan derfor ikke begrunnes ut fra hensynet til andre ressurser.”(8). Regjeringen innrømmer med andre ord at full fangst-stopp på sjøpattedyr ikke anses å medføre den kollaps i fiskebestander som politikerne utad hevder. Men hva mener myndighetene med sin “flerbestandsforvaltning” og hvor kommer sjøpattedyr som trussel mot fiskebestandene inn i bildet? Stortingsmeldingen beskriver ulike modeller for fremtidige strategier, og økt fangst av sel og hval, er blant disse: “En reduksjon av topp-predatorene vil kunne ha gunstig effekt på flere bestander av kommersielt høstbare fiskebestander. (…) Forvaltning av sjøpattedyr ut fra hensynet til andre ressurser kan dermed begrunnes med mulighet for økt lønnsomhet i andre deler av fiskerinæringen.”(8)

Nøkkelordene her er nettopp de modifiserende ordene; man velger å anta at en økt fangst av sel og hval kan komme til å føre til enda mer fisk tilgjengelig for fiskeriene. Stortingsmeldingen beskriver matematiske simulasjonsmodeller over hvor mye mer fisk enn i dag som vil kunne tas av fiskeindustrien dersom man fjerner enda flere sjøpattedyr. Det opplyses i stortingsmeldingen at disse modellene er under “revisjon” (9). Modellene er derimot kritisert av forskerne som selv har laget dem, i sluttrapporten for prosjektet skriver de at to av tre simuleringer er “urealistiske ut fra de historiske dataene” og at modellen per i dag ikke “kan gi pålitelige resultater”(10). Norges hypoteser og modeller for forvaltning kritiseres også i internasjonale forskningsartikler, og den empiriske forskningen som eksisterer viser tvert imot at mer sjøpattedyrfangst ikke betyr “mer fisk til oss”(11).Til tross for dette blir fortsatt denne argumentasjonen brukt i debattene rundt de marine pattedyrenes såkalte negative effekt på fiskepopulasjonene.

Kilmaendringenes effekter på økosystemet

Studier viser at overlevelsen hos lodde i Barentshavet avhenger av perioder med lite rekruttering av torsk og sild (dvs. kalde perioder). I sin tur påvirker dette hele økosystemet vesentlig. Varmenivået i det nordlige Atlanterhavet har opplevd en økende trend over de siste tiårene, og i følge flere klimascenarioer forventes denne trenden å fortsette. Dermed kan predasjonstrykket på lodde fra torsk og sild bli permanent høyt. Indirekte klimaeffekter kan dermed ha vesentlig effekt på nøkkelarter i økosystemet (12, 13).

Klimaendringer kan føre til store endringer i økosystemet på minst to ulike måter. For det første kan en økning i gjennomsnittelig temperatur føre til en dramatisk nedgang i loddepopulasjonen, som deretter kan føre til en vesentlig endring i artssammensetningen i økosystemet. For det andre kan en hver endring i temporale temperaturmønstre (for eksempel hvor mange år de varme periodene som regel varer) føre til en endring i dynamikken til økosystemet (12, 13)  En reell forståelse av økosystem krever derfor en forståelse av både interaksjoner mellom arter og effekter av variasjon i klimaet.

Foreldet tankegods

Tanken om å jakte på predatorer for å få mer utbytte av “byttedyr” har holdt seg lenge i Norge, men er foreldet tankegods og udokumenterte myter snarere enn faktabasert. I en kronikk i forskning.no tar zoolog Terje Lislevand, UiB, et oppgjør med denne tankegangen:
“Realiteten er at det ikke finnes forskningsresultater som viser at fangst på marine pattedyr gjør situasjonen bedre for fiskeriene. Oppfatningen om at det blir mer fisk til oss bare vi fjerner en del sel og hval vitner om et forenklet og urealistisk syn på økologi generelt, og på havet som økosystem spesielt (…)størrelsen til viktige fiskebestander (torsk, sild og lodde) kan  i stor grad kan predikeres ut fra fiskerienes omfang, klimavariasjon og økologiske forhold mellom og innen fiskebestander. Modeller som søker å finne en sammenheng mellom predasjonstrykket fra sjøpattedyr og størrelsen på fiskebestandene har derimot en lav forklaringsverdi.(…) Ut fra mangelen på empiri som kan underbygge påstanden er det overraskende at myndighetene og andre i så stor grad holder fast ved at norsk hval- og selfangst er en nødvendighet. I tillegg til å være feil, er påstanden problematisk fordi den tar oppmerksomhet bort fra reelle problemer i det marine miljø, nemlig overfiske og forurensing.” (14)

Kilder:
1) Gerber, L.R., Morisette, L., Kaschner, K., Pauly, D. (2009). Should Whales Be Culled to Increase Fishery Yield? Science: vol 323, p.880-881; 2) “MARINE MAMMALS AND FISHERIES: THE ROLE OF SCIENCE IN THE CULLING DEBATE”, ..
.David M. Lavigne , 2003; 3)Food and Agriculture Organization of the United Nations. 2000. The State of World Fisheries and Aquaculture 2000. Rome, Italy. Available online at http://www.fao.org/DOCREP/003/X8002E/X8002E00.htm; 4) Jackson,J.B.C., M.X. Kirby, W.H. Berger, K.A. Bjorndal, L.W. Botsford, B.J. Bourque, R.H. Bradbury, R. Cooke, J. Erlandson, J.A. Estes, T.P. Hughes, S.Kidwell, C.Lange, H.Lenihan, J.M. Pandolfi, C.H. Peterson, R.S. Steneck, M.J. Tegner, and R.R. Warner. 2001. Historical overfishing and the recent collapse of coastal ecosystems. Science 293:629-638; 5) 11th Biennial Conference on the Biology of Marine Mammals, Dec.1995; 6) Hjermann D.Ø, Ottersen G, Stenseth N.C, Competition among fishermen and fish causes the collapse of Barents Sea capelin. Proc. Natl Acad. Sci. USA. 101, 2004a 11679-11684; 7) Hjermann D.Ø, Bogstad B, Eikeset A.M, Ottersen G, Gjøsæter H, Stenseth N.C. 2007 Food web dynamics affect Northeast Arctic cod recruitment. Proc. R. Soc. B. 274, 661-669; (8) St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, kap. 4 Alternative modeller for forvaltning; 4.2.1 – 4.2.4; 9) St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, kap. 3.5.1, s. 45; 10) ) “ScenarioC-sluttrapport”, Aldrin, M. & Schweder, T. 2005, Norsk Regnesentral; 11) )”Marine mammals’ influence on ecosystem processes affecting fisheries in the Barents Sea is trivial, Peter J. Corkeron, Biol. Lett. doi:10.1098/rsbl.2008.0628; “Should Whales Be Culled to Increase Fishery Yield?”, Leah R. Gerber, Lyne Morissette, Kristin Kaschner, Daniel Pauly, Science Vol 323, 13.02.09; 12) Hjermann D.Ø, Stenseth N.C, Ottersen G. Indirect climatic forcing of the Barents Sea capelin: a cohort effect. Mar. Ecol. Prog. Ser. 273, 2004b 229-238. 13) Hjermann D.Ø, Stenseth N.C, Ottersen G. The population dynamics of Northeast Arctic cod (Gadus morhua) through two decades: an analysis based on survey data. Can. J. Fish. Aquat. Sci. 61, 2004c 1747-1755; 14) http://www.forskning.no/artikler/2009/mai/220385